
Styremedlem FUNK
Jeg jobber på AHUS, et av Norges største sykehus, og er omgitt av flinke kirurger. Det er en fryd å se dem operere. Hvordan de løfter frem vevet, og de riktige strukturene eksponeres frem uten så mye som at en bloddråpe kommer til syne. Hvordan riktig sjikt elegant dissekeres frem, tilsynelatende ett cellelag av gangen. Jeg spurte en av dem hvordan hun hadde blitt så flink, hva var hemmeligheten? Jeg trodde hun skulle svare at dyktige mentorer og lærere tidlige hadde oppdaget hennes talent, og dyrket frem hennes evner, men nei da. Hun hadde blitt flink ved å operere masse. Hun hadde jobbet vaktene sine, tatt ekstra vakanser, og blitt igjen dagen etter for å være på operasjoner. «Hemmeligheten» hennes var øvelse. Og alle vet at øvelse gjør mester.
Det er gått mange tiår siden min kollega var i kirurgisk utdannelse, og mye har endret seg på den tiden. Dagens leger i spesialisering er ikke like mye på jobb som de gamle assistentlegene var. Vi går hjem etter vakt og vakans. Papirarbeidet og dokumentasjonen med poliklinikk og visittarbeid tar såpass mye tid at man ikke rekker å løpe på operasjon om man er satt til nettopp dette. Vi i FUNK er glad for at mange av disse endringene har kommet. Unge leger ønsker ikke å tilbringe hele dagen, både hverdag og helg, på sykehuset. Vi er glad for at vi har kortere vakter, og mer tid med familie og venner.
Det man derimot kan lurer på er følgende; vil jeg bli like flink kirurg som min eldre kollega? Vil jeg kunne føre kniven like lett som henne den dagen hun går av, og jeg tar hennes plass?
Svaret er såre enkelt: Ikke uten videre! Dersom man forventer at dagens leger i spesialisering skal kunne bli like flinke operatører som generasjonen før oss, må man gjøre grep. Man kan ikke tillate seg å tro at tiden vil løfte våre tekniske ferdigheter.
Utdannelsen av kirurger må bli satt i system. Kurs må legges opp og planlegges sammen med veileder slik at man har reell glede og progresjon av å delta. De må spres utover utdannelsen, og ikke spares til siste halvår før spesialiseringen skal tas ut. Jeg hører om erfarne LIS som drar på kurs om suturteknikk etter å ha jobbet i flere år, det har de neppe noen glede av. Attpåtil blokkeres plassene for yngre kolleger som kunne hatt utbytte av kurset.
Den operasjonstekniske biten av utdannelsen må følge en progresjonskurve. Det er ikke godt nok at man den ene dagen gjør navlebrokk, og neste gang holder Sankt Marks-haken på lav fremre. Operasjonene legen settes på må stå i proporsjon til kandidatens evner. Jeg vil hevde at læringsutbytte er størst når vanskelighetsgraden ligger like utenfor ens mestringssone. Mange av de gamle «nybegynner-inngrepene» er på vei ut. Eksempelvis er åpent lyskebrokk erstattet med TEP og varicestripping har måtte vike til side for laser og steam. Nettopp derfor er det viktig at overleger og erfarne leger i spesialisering gir kniven videre til yngre kolleger. Prinsippene med systematisert opplæring, av typen som blant annet benyttes i britiske Lapco og norkse LapcoNor, kan overføres til også annen kirurgi slik at vanskelige og utfordrende inngrep, med strukturert veiledning og overvåking, kan utføres trygt for pasienten av også yngre kirurger.
Ansvaret for vår utdannelse hviler like mye på skuldrene til de overordnede som våre egne. Jeg sang min vanlige klagesang om dårlig opplæring for en av kollegene jeg respekterer mest. Han kontret; da jeg var ung, leste jeg! Har du noen sinne lest hvordan en operasjon skal utføres før du dukker opp på stuen? Du har sikkert lastet ned Zollinger fra internett, men har du noensinne gjort annet enn å se på bildene? Har du lest teksten? Jeg var svar skyldig. Han hadde rett. Mange av oss forventer å få servert utdannelse på fat. Slik skal det heller ikke være. Vi er på mange måter heldige, i motsetning til våre eldre kolleger, har vi tilgang til et hav av informasjon og hjelpemidler. Bøker, tidsskrifter, plansjer og videoer er fritt tilgjengelig. De venter på vår innsats. Vi må brette opp ermene. For «hemmeligheten» bak det å bli en dyktig kirurg er som sagt hardt arbeid og øvelse.