Sannsynligvis har du, eller noen nær deg, hatt behov for behandling på sykehus. Å være syk kan være skremmende. Som pasient har man lite annet valg enn å stole på at fagfolkene rundt deg innehar ferdighetene og kompetansen til å kunne tilby deg behandling i henhold til de mest moderne prinsippene og metodene i dagens medisin. Den øverste faglige autoriteten du vil treffe på et sykehus er legespesialisten. Barnelegen (pediateren), narkoselegen (anestesilegen) eller hjertekirurgen (thoraxkirurgen), for å nevne noen, har gjennom 6 år medisinstudier, 1,5 år turnustjeneste og ca. 10 år (dette varierer for de ulike spesialitetene) med spesialistutdanning oppnådd tilstrekkelig med kompetanse for å kunne kalle seg spesialister. Ansvaret for pasientbehandlingen faller til syvende og sist på spesialisten. I Norge i dag har vi veldig flinke spesialister. Til tross for at vi er et lite land har vi bygget opp solide fagmiljøer og forskning innenfor en rekke spesialiteter som høster anerkjennelse nasjonalt og internasjonalt. Vi frykter nå for at dette ikke vil bli tilfellet i fremtiden.
Som de fleste skjønner er kirurgi, i likhet med pilot eller snekker, et praktisk fag. Noen må fysisk lære deg det før du etter hvert får prøve deg og til slutt behersker det selv. Dette tar tid og krever repetisjon. Piloter har en mengde eksamener og flytimer de må ha fullført før de får fly alene. Snekkere har år med opplæring og svenneprøve som må bestås. Ingen ønsker å redusere disse kravene selv om simulatorer har blitt aldri så bra. I kirurgien har vi hatt prosedyrelister. På disse listene står alle inngrep som er relevante for spesialiteten og hvor mange av dem du skal ha utført før du får kalle deg spesialist. I tillegg kommer også krav til kurs og antall år i arbeid som lege i spesialisering. Antallet operasjoner i prosedyrelistene garanterer ikke at du er kjempeflink i det aktuelle inngrepet. Kirurger er mennesker de også. Noen har bratt læringskurve og tar ting raskt, mens andre blir minst like flinke, men trenger noe mer tid. At obligatoriske kurs skulle forsvinne har vi visst i noe tid, men i starten av mars besluttet Helse- og omsorgsdepartementet at prosedyrelistene også skulle forsvinne.
Dette betyr i praksis at du kan bli spesialist i kirurgi uten å ha operert en eneste pasient. Kravet til antall operasjoner og prosedyrer er byttet ut med diffuse læringsmål om at kandidatene skal beherske, ha kunnskap eller kompetanse om de forskjellige tilstander. Den som skal vurdere hvorvidt du har oppnådd denne kompetansen er din nærmeste sjef. Den samme som du håper skal gi deg jobb videre, ferie eller som du skal varsle om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Kanskje nevnte sjef trenger en ferdig spesialist raskt for å unngå dyre vikarutgifter og derfor signerer på papirene vel vitende om at det fortsatt er en del du burde ha opplæring i. Her kan man se for seg mange scenarier, men det som er vist gang på gang er at drift og budsjetter går foran fag og pasienter. Konsekvensen er kutt og innsparinger som går kraftig utover pasientene. Takk til foretaksreformen.
Det er vanskelig nok å møte kolleger fra utlandet og fortelle at som spesialister i Norge trenger vi ikke avlegge en eneste eksamen. Å komme nå og fortelle at vi egentlig ikke trenger å gjøre noen ting kommer til å bli spikeren i kista for anerkjennelsen av norsk spesialistutdanning i utlandet.
Ingen byråkrat i samferdselsdepartementet ville foreslått å fjerne obligatoriske krav til flysertifikat og latt Norwegian eller SAS godkjenne sine egne piloter når de mente at de var gode nok. Nettopp fordi det ville være galskap. Likevel mener Helse- og omsorgsdepartementet at de er skikket til å gå imot et samlet kirurgisk miljø og fjerne det eneste minimumskravet vi har i vår utdannelse.
Den engelske nevrokirurgen Henry Marsh skriver i sin bok «Do no harm» (Forvold ingen skade) at det viktigste spørsmålet du som pasient skal stille en kirurg er; “hvor mange ganger har du gjort dette inngrepet tidligere?”. Den nye spesialistutdanningen legger ikke opp til at du skal få et altfor betryggende svar.